Nesna sin framtid

Jeg har akkurat besøkt Kongsbergindustrien, hvor jeg har tilbrakt mesteparten av mitt yrkesliv. Det er et av landets mest fremoverlente industrimiljøer. Her utvikles og produseres løsninger som skal danne grunnlaget for et samfunn som i større grad er basert på fornybar kraft. I tett samarbeid med industrien, utdannes høykompetent arbeidskraft. Etterspørselen i arbeidslivet etter endt utdanning på fagskolene er skyhøy. Tilnærmet alle studentene får jobb etter de er ferdigutdannet.

Fagskoleutdanningen foregår i skyggen av resten av systemet for høyere utdanning. Behovet for fagskoler er på grunn av det jeg vil kalle «en universitetssyke»: Det tidligere distriktshøgskolesystemet har forsvunnet inn i universitetssystemet og har blitt teoritunge og lite relevante overfor industriens behov. Det som skulle være et utdanningssystem for å sikre kompetanse på hver tue og nes i dette landet, er isteden blitt en del av universitetenes fagmeny, og det gjelder også det som tilbys av utdanning i distriktene fra universitetenes side. Og det virker ikke som dette er forstått av de som sitter rundt forhandlingsbordet?

Den selvfølgelige plassen fagskolene burde ha i utdanningssystemet er det stille om. Se for eksempel i debatten om Nesna sin framtid: Det snakkes om for eller imot løsninger heller enn hva som det er behov for av arbeidskraft i Helgeland. Vi er ikke de eneste som mener dette: Utdanningsbyråkraten Per Nyborg slår fast at tiden er overmoden for endring: Det vi nå trenger er «et alternativ til universitetsutdanning.  Det må være kortere yrkesrettede utdanninger hvor kravene til lærerne vil være at de har erfaringskompetanse, ikke doktorgrad».

Jeg har spurt meg selv hvorfor de politiske myndigheter ikke griper inn i ubalansen og virkelig satser på høyere yrkesfaglig utdanning. Kan det være så enkelt som at de som former utdanningspolitikken er sin egen akademiske utdanning nærmest? En ser kanskje derfor ikke behovene for høyere yrkesrettet utdanning.

Norge trenger et nytt og dobbeltsporet system innenfor høyere utdanning, hvor fagskolene har sin plass. Fagskolene må både utvikles i bredden og i lengden: Det er behov for flere plasser, forutsigbar finansiering og et system hvor utdanningene akkrediteres på nivå med bachelorutdanningene. Det må være en opptrappingsplan som gir 100 000 flere plasser innenfor faghøyskolesystemet. Det er også behov for forutsigbar finansiering. Andre europeiske land som for eksempel Danmark, er godt i gang med en slik reformprosess.

Universitetene selv burde ha interesse av en snuoperasjon med større grad av spissing til å drive med høyere teoretisk undervisning og forskning. Flere kommer på sin rette hylle, og flere vil bli kvalifisert for yrkeslivet. Frafallet fra høyere utdanning vil gå ned. Arbeids- og næringslivet vil få mer tilpasset arbeidskraft, og en slik reform vil også gi et godt grunnlag for personlig utvikling for langt flere studenter. Ser en på industriens behov, så vil det gi muligheten for å øke eksportandelen og fortsatt ha hånden på rattet i deler av verdens industriutvikling i retning av industri 4.0.  Vi har rett og slett ikke har råd til å la være.