Livslang læring eller etter- og videreutdanning er med i de fleste partiprogrammene, men uten særlige visjoner, engasjement eller virkemidler. Det foregår likevel mye på området. Store bedrifter har egne «skoler» for videreutdanning og mange bransjeorganisasjoner skolerer opp ledere og ansatte. Jeg har likevel i lang tid undret meg over politikernes manglende interesse for livslang læring når det er så viktig for AS Norge sin fremtidige sysselsettingsandel og omstillingsevne. Kanskje er det slik at politikere mener at dette området er best tjent med at partene i arbeidslivet, bransjene og enkeltindividet ordner opp selv? Jeg leder et utdanningsselskap eid av et fagforbund: LO-forbundet Forbundet for Ledelse og Teknikk. FLT har cirka 21.000 medlemmer hovedsakelig i privat sektor. FLTs medlemmer jobber i ulike bransjer blant annet som ledere, ingeniører og tekniske funksjonærer. Tusenvis av våre medlemmer har tatt etter- og videreutdanning i regi av oss, både for å kunne stå sterkere i egen jobb i dag, men også for å bli mer attraktiv for andre arbeidsgivere. Så kan vi da også takke FLTs motpart NHO for at vi har fått dette til. FLTs ordning bygger nemlig på at FLT i tariffoppgjørene har prioritert etter- og videreutdanning fremfor andre goder slik at det settes av penger til dette formålet. I en rapport som snart kommer fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) slås det fast at ordningen øker medlemmenes «ansettbarhet» både i den bedriften man er i og til nye jobber. Mange hadde dessuten ikke tatt slik etter- og videreutdanning uten den tilretteleggingen, ifølge rapporten fra AFI. FLT lever godt med ordningen for våre medlemmer slik den er i dag, men det er synd at etter- og videreutdanning ikke settes mer i system fra myndighetene slik at flere kan få dette tilbudet. Vår erfaring er uansett at utdanningen må være arbeidsintegrert. Skal man nå frem til arbeidstakere som er i jobb og ikke er vant til å studere, gjelder det eldgamle pedagogiske prinsippet om å gå fra det kjente til det ukjente. Det må samarbeides med anerkjente universiteter og høyskoler som ikke bare kan faget sitt, men også riktig pedagogikk med tilrettelegging av undervisningen som deltidsstudier for voksne. Det må bli like meritterende i høyskolesystemet å være god på etter- og videreutdanning for voksne som å få heltidsstudenten gjennom systemet til ulike grader på normert tid. Fremfor alt må man sky utdanningsinstitusjoner som gjør dette med venstre hånd for å bøte på trang økonomi. Kursbevis og diplomer for fullførte kurs er gått ut på dato. Etter- og videreutdanningen må være kompetansegivende i høyskolesystemet slik at arbeidstakerne (deltidsstudenter) kan bygge seg opp kompetanse både reelt og formelt. Man skal kunne ta noen få studiepoeng, men også nå frem til bachelor- eller endog mastergradsnivå. Det frie valget av utdanning bør også gjelde for studenten som tar etterog videreutdanning; riktignok innenfor opptrukne rammer om hva som er mulig å få til. Så sier noen arbeidsgivere til oss at de ikke blir med på å betale for at ansatte utdanner seg ut av bedriften vår. Det hører med til historien at de aller fleste velger fag og retninger hvor man i stor grad tar hensyn til hva som er bedriftens behov. Noen utdanner seg likevel ut av den bedriften man er ansatt i, til glede for andre arbeidsgivere. Kanskje arbeidsgivere som mister arbeidskraft burde møte dette mer offensivt ved å bli attraktive for andre arbeidssøkere? Bedriftsledere må heve seg over sitt eget regneark for også å se sin innsats i hele AS Norge sine interesser. Det er slutt på tiden hvor ansatte fikk middag, hyggelige ord, klokke og bilde i lokalavisen med direktøren etter 25, 40 eller endog 50 år i samme firma. Vi må nemlig regne med å bytte arbeidsplass i stadig økende tempo. Det har fagbevegelsen og bedriftene forstått, men vi trenger hjelp fra de politiske myndighetene for å gjøre livslang læring til en realitet for langt flere enn i dag.