«Kompetanse er den viktigste enkeltfaktor for den videre utviklingen av nærings- og arbeidsliv i Norge, og dermed også for utviklingen av velferdssamfunnet. Oppdatert kompetanse er nødvendig for bedriftenes konkurranseevne, og for at den enkelte skal ha den kompetanse arbeidsmarkedet etterspør». Sitatet er hentet fra LO og NHOs handlingsplan for kompetanse fra 1998 – ordrett gjengitt fra Stortingsmelding 42 (1997-98) – også kjent som Kompetansereformen. Kompetansereformen handlet om å se utdanningslinja i sammenheng med arbeidslinja på en radikalt ny måte. Ambisjonen var å utfordre den tradisjonelle utdanningstankegangen med det livslange perspektivet. Det var et oppgjør mot primært å forstå utdanning som en form for «engangsinnsprøytning» i tidlige ungdomsår. Oppgjør mot å forstå utdanning som slags investering forut for inntreden i arbeidslivet – og som man deretter skal flyte på resten av en hel arbeidskarriere. Oppgjør mot ikke å anerkjenne andre arenaer som gyldige læringsarenaer enn universitet, høyskole og fagskole. Oppgjør mot at ingen til nå hadde skapt gode nok vekslinger mellom liv og læring, mellom arbeid og utdanning. Oppgjør mot å tro at man ved stadig å legge hovedinnsatsen på de unge også løser de voksnes kvalifiseringsutfordringer. Intensjonen var at både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige skulle bidra til finansering, organisering, tilrettelegging, utvikling og gjennomføring. Sagt på en annen måte; dette var en reform som ikke skulle overlates til utdanningssystemet alene – det var en samhandlingsreform for kvalifisering. Noe av det mest håndfaste som kom ut av reformen var Stortingets anerkjennelse av begrepet realkompetanse som uttrykk for summen av den enkeltes formelle-, uformelle og ikke- formelle kompetanse. Det var et viktig ledd i ambisjonen om å skape et tilpasset, helhetlig system for voksenopplæring og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv. Likevel er ikke adgang til utdanning og oppdatering av kompetanse hverdagen for folk flest – nesten 20 år etter lansering av ideen. Spesielt ikke når det gjelder påfyll av utdanning. Forbund for Ledelse og Teknikk er et LO- forbund for tekniske funksjonærer og ledere. I FLT sitter vi med innsikt om hvordan norsk arbeidshverdag fungerer. For spesialister med virke i industrien. For ledere som skal håndtere og kvalifisere for fortsatt verdiskaping. For funksjonærer som sammen med fagarbeidere skal utvikle og innovere for fortsatt lønnsomhet. Vi vet at disse uansett anvender all kunnskap og kompetanse til et overordnet formål; nemlig til å gjøre nye og flere ting med færre arbeidstimer enn før. Sånn spiller det liten rolle om kompetansehevingen følger av universitetsstudier eller erfares praktisk. Rangering av formalkompetanse som overlegent uformell eller ikke- formell kompetanse er i utgangspunktet uvesentlig for resultatet. Det er vår samlede evne til å utnytte ferdighetene på best mulig måte som er sentralt for å realisere verdiskapingspotensialet i en samlet arbeidsstokk. Dette poenget ble ikke tillagt den tyngde det fortjente ved forrige korsvei. Kompetansereformen av 1998 kom til å handle for mye om å gi voksne en «ny sjanse» til å ta førstegangsutdanning, og for lite om hvor viktig det er for verdiskapingsevnen at vi setter etterfylling av kunnskap i system. En ny EVU- reform bør etter FLTs skjønn dreie seg om å oppfylle de brutte forventningene fra forrige runde – et nasjonalt løft for en kunnskapsmessig fordelingspolitikk. Som forrige gang må det dreie seg om å gi muligheter. Men vi må være flinkere til å kommunisere nytten av reformbehovet for et samlet samfunns- og arbeidsliv; – Mulighet til fortsatt produktivitetsvekst og fremtidsutsikter. Både for et konkurranseutsatt norsk næringsliv og for å forberede det offentlige for fremtidige utfordringer. Det er samtidig politikk som gir større inntjening og forutsetninger til å drifte nødvendige fellesskapsløsninger for forsvar, skole og helse. – Mulighet for at fler (fortsatt) skal kunne ta del i kunnskapsøkonomien – ikke bare noen. En kvalitet i vårt samfunn er at vi utlikner forskjeller. Det bidrar til mindre spenninger mellom grupper og gir høy grad av sosial mobilitet for den enkelte – kvaliteter vel verd å ta vare på. – Mulighet for at den enkelte settes fri til å utvikle eget liv og egen tilværelse som mål på velstand og fremskritt. Når flere settes i stand til å oppgradere kompetanse er det hjelp til selvhjelp. Det kommer ikke bare den enkelte til gode, men også deg og meg. – Mulighet for å se kompetanseheving og spesialisering i det brede lyset temaet fortjener; som investering i fremtid, både for land og folk. Det offentliges ansvar må bestå i å opprettholde en kapasitet i utdanningssystemet som tilfredsstiller de voksnes behov i innhold og pedagogisk modell. Det må legges vekt på å utvikle utdanningstilbud som veksler mellom teori og praksis, og slik tilpasses arbeidstakernes mulighet for deltakelse. Vi må gi mer bedriftsnære opplæringstilbud. Gjøre opplæring mer tilgjengelig i bedriftene og i nærmiljøene, f.eks. ved å opprette lokale og regionale kompetansesentra som kan binde sammen miljøer for forskning, undervisning, nærings- og arbeidsliv. Hensikten må være å gjøre kompetanseoppgradering og opplæring mer tilgjengelig, ikke minst via ulike former for undervisning som gjør det mulig å kombinere jobb, familie, fritid og utdanning. I FLT har vi laget vår egen modell og vist at det er mulig. Støtte til livsopphold vil være et behov for å gjøre muligheten til å ta ut ulønnet utdanningspermisjon reell. I forbindelse med lønnsoppgjørene kan det f.eks. settes av penger i et utdanningsfond. Staten bør bidra. Vi bør også ha som ambisjon å gjøre det like naturlig for virkemiddelapparatet å gi støtte til utvikling og vedlikehold av arbeidstakernes kompetanse, som til innkjøp, vedlikehold og investeringer i maskiner og teknologi. Verdien av investeringer i menneskelig kapital må synliggjøres på samme måte som andre typer investeringer. Siden forrige runde har arbeidsplassen blitt ennå viktigere som arena for læring. Praksisnær problemløsning setter ofte mer fart på motivasjon og kvaliteten i læringen enn det standardisert undervisning i gammeldagse institusjoner gjør. Prosessperspektivet i læring er grovt underkjent som medvirkende for opplæringens kvalitet. Det aller beste er når faglig undervisning på høyt nivå tilpasses det praksisnære og operative anvendelsesområdet. Det er forskjell på en erfaren yrkesaktiv som bygger på til ingeniør med basis i fagbrev kontra en som kommer rett ut fra universitetet som ferdig utdannet sivilingeniør. Om Arbeiderpartiet viser lederskap i arbeidet med å binde utdanningslinja tettere opp mot arbeidslinja skal vi heie på det. Tettere forbindelse mellom utdannings- og arbeidslinja er en investering i vår evne til produktivitet og sysselsetting. Investering i evne til omstilling i en tid der omstilling trengs. Investering i vår evne til å integrere i en tid der integrering trengs. Mulighet til systematisk påfyll av utdanning er investering i vår kollektive evne til å skape og dele. Målet er bedre liv for flere – et bedre samfunn der fler får mulighet. Det er en målsetning verd å løfte frem i flokk. Jonny Simmenes, Forbundsleder FLT