Livslang læring – floskel eller realitet?

Det er vel og bra med universitetenes autonomi, men til nå har man i for liten grad tatt hensyn til næringslivets behov i utdanningssektoren.


Av Ulf Madsen, forbundsleder i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT)
Publisert i Dagens Nærings den 8. oktober 2018.

Etter- og videreutdanning nevnes selvsagt i festtalene. men i den praktiske politikken er det alltid de tradisjonelle skole, utdannings og forskningsoppgaver som vinner. Kan det være slik at beslutningstakerne rett og slett mener: Den norske staten er raus og sponser din utdanning. Så får du jobb. Påfyll av kompetanse etter dette får være opp til bedriften du er ansatt i eller deg selv og din egen lommebok.

Uansett faller etter- og videreutdanning mellom to stoler. Det er både utdanningspolitikk og arbeidslivspolitikk.

Selv vil jeg hevde at politisk satsning på etter- og videreutdanning er god næringslivspolitikk og sosialpolitikk hånd i hånd. For det handler rett og slett om å legge til rette for kompetanseutvikling og endring for økt effektivitet og lønnsomhet i bedriftene og AS Norge. Samtidig trygges de ansatte til å beholde jobben og være med på verdiskapningen i motsetning til å presses ut av arbeidslivet. Etter- og videreutdanning er dermed også vårt førstelinjeforsvar mot utenforskap.

Det fremgår av SSBs lærevilkårsmonitor at samlet andel som tar etter- og videreutdanning går ned selv om overskuddet i bedriftene øker. Dette er nedslående for et arbeidsliv som er i kontinuerlig endring med behov for fornyet kompetanse. Den enkelte bedrift gjør sine egne vurderinger, men den manglende satsningen fra bedriftene er likevel et selvstendig argument for at dette også må være et politisk ansvar. Etter vår oppfatning bør det bygges opp et kompetansefond som et spleiselag mellom partene i arbeidslivet og staten som gjør det mulig for alle arbeidstakere å dra nytte av dette. Men mulighetene for etter- og videreutdanning bør også være åpen for arbeidsledige og andre som sliter med å få innpass i arbeidslivet.

FLT er et LO-forbund som har tatt skjeen i egen hånd og som på egen kjøl har drevet med etter- og videreutdanning siden starten på 1990-tallet. Tusenvis av våre medlemmer har gjennom dette økt sin ansettbarhet i bedriften eller endog fått kompetanse til å kunne skifte jobb hvis det er nødvendig. Dette er finansiert gjennom tariffoppgjørene hvor FLT har avstått noe i lønn for å styrke medlemmene på utdanningsområdet. Hvorfor har vi vi som et fagforbund satset så sterkt på dette over år? Vår jobb som et fagforbund er rett og slett å yte bidrag til at våre medlemmer takler endringer, ikke kjempe mot naturlige endringer. Da er etter- og videreutdanning det aller viktigste virkemiddelet.

Det er vel og bra med universitetenes autonomi, men til nå har man i for liten grad tatt hensyn til næringslivets behov i utdanningssektoren.

Selv om vi snakker om høyere utdanning, må den være arbeidsintegrert for å få flest mulig med. Den må ta utgangspunkt i praksis for så å gå til teori og ikke omvendt. Krevende for universitets og høyskoler, men våre samarbeidspartnere makter dette. De legger nemlig like mye sjel i etter – og videreutdanning som arbeidet med master – og doktorgrader. Dernest må utdanningen være kompetansegivende i universitets- og høyskolesystemet. Man må kunne bygge seg opp med studiepoeng og grader. Diplomer på veggen om fullførte kurs holder ikke.

De ansatte blir deltidsstudenter. Vår erfaring er at vi lykkes best om studentene – riktignok innenfor mulighetenes rammer – kan velge studieretning selv.

Vi kan fremfor alt ikke risikere at slik etter- og videreutdanning med arbeidsintegrert tilnærming blir venstrehåndsarbeid for universiteter og høyskoler. Det kan nemlig være fristende i en tid hvor man må skaffe penger fra annet hold enn fra det offentlige for å overleve. De samarbeidende universiteter må gå inn i dette med samme kraft som all annen utdanning. Og de må bygge seg opp med kompetanse både innenfor pedagogikk og med tilrettelegging for deltidsstudenter.

I dag blir det færre og færre markeringer av medarbeidere med tretti, førti eller endog femti år på samme arbeidsplass. Svaret i vår tid er å forberede oss på endring. Det må bety en nasjonal politisk satsning på etter- og videreutdanning.

Sist oppdatert 9. oktober 2018
av Ulf Madsen