Fagskolen: Politikere har ikke fagbrev

Det trengs både teoritunge utdanningsveier og fagskoler, men det får være måte på misforhold mellom dem. Min arbeidshypotese er at den politiske, byråkratiske og akademiske eliten er seg selv og sin egen erfaringsbakgrunn nærmest. Dermed forstår man ikke fagskolenes egenart og potensial for å løfte fagkompetansen i norsk arbeidsliv, skriver forbundsleder Ulf Madsen i Klassekampen.

Det må lages en opptrappingsplan for bedre vilkår for og flere studieplasser til fagskolene. Mens det i dag tilbys om lag 16.000 studieplasser bør dette suksessivt trappes opp til 30.000 fra 2022. I løpet av en tiårsperiode bør det planlegges for 100.000 studenter årlig som tar sin yrkesfaglige høyere utdanning gjennom fagskolene.

I det politiske miljøet utviser man ikke særlig kraft for å løfte denne formen for høyere utdanning. Mens det som nevnt ovenfor er 16.000 plasser til fagskolestudenter, har universitets og høyskolesystemet cirka 300.000 studenter. Det går med 0.8 milliarder til fagskolene per år. Universitets – og høyskolesystemet sluker 39 milliarder. Nær 40 prosent av bachelorstudentene fullfører ikke på normert tid. En av fire fullfører aldri!

Tilnærmet alle får jobb etter gjennomført fagskole, og fagskolekandidaten gir merverdi til arbeidsgiveren nærmest etter dag én i jobb.

Fagskolene kvalifiserer for arbeidslivet mens universitets- og høyskolene sin oppgave er å forberede studentene på eksamen. Det kan derfor ta måneder og mer til for å lære opp kandidater fra akademiske disipliner til selve jobben de skal utføre. Med fagbrev og lærlingtid som erfaringsgrunnlag utvikler fagskolen en kompetanse som er tilpasset et arbeidsliv med stadig høyere endringstakt.

Det skjer mye bra i universitets- og høyskolesystemet, men systemet er rigid og med større vansker for å tilpasse seg arbeidslivets endringer. Fagskoleutdanningen er derfor ikke bare etterspurt av arbeidsgivere, men gir også et godt grunnlag for å starte opp egne virksomheter.

Forbundet for Ledelse og Teknikk ( FLT) organiserer mange med fagskoleutdanning innen tekniske fag, men fagskolene gir også tilbud innenfor andre fagområder som for eksempel helse – og omsorg. Alle har hatt behov for en rørlegger, elektriker eller andre med fagutdanning for å gjøre en jobb for seg.

Fagskolen er yrkeslivets høyere utdanning hvor man tar utgangspunkt i «faget» man kommer fra, men utvider perspektivet til å se og forstå større sammenhenger. Slik kan folk med for eksempel teknisk fagskole jobbe på lik linje med ingeniører, lede prosjekter eller for den saks skyld jobbe med å beregne anbud. Samtidig er fagskolekandidaten fleksibel arbeidskraft fordi vedkommende kan alternere mellom direkte fagjobbing og å drive frem prosjekter. Norsk industri kjennetegnes gjennomgående av stor effektivitet og fleksibilitet som igjen bygger på kompetanse og samarbeid i det daglige for å nå det ønskelige resultatet. En kraftig oppjustering av fagskolene vil bidra til å øke denne kompetansen og samarbeidet i norsk arbeidsliv.

Dette betyr ikke at jeg mener at det ikke er behov for teoritunge utdanninger. Vi trenger leger, sivilingeniører, samfunnsøkonomer som kan sin teori. Listen kunne vært gjort lenger. Men det får være måte på misforhold mellom de teoritunge utdanningsveier og den mer praksisnære høyere utdanningen som fagskolene gir. Min arbeidshypotese er at den politiske, byråkratiske og akademiske eliten er seg selv og sin egen erfaringsbakgrunn nærmest.

Ansatte og embetsverket i departementet må i dag ha høyere akademisk utdanning. Yrkesbakgrunnen til politikerne på Stortinget preges også gjennomgående av høyere utdanning fra universitets- og høyskolesystemet. Dermed forstår man ikke fagskolenes egenart og potensial for å løfte fagkompetansen i norsk arbeidsliv.

NHO og LO har lenge kjempet for fagskolene, og har oppnådd en hel del. Men like fullt venter man på gjennombruddet med å godkjenne fagskoler på bachelornivå og ikke minst med en kraftig opptrapping av studieplasser.

Vi må leve med at et flertall av politikere ikke har fagbrev eller praktisk yrkesbakgrunn. De må derfor inviteres eller sendes ut til fagskolene og til bedrifter med fagskoleansatte. Flere besøk må til. Stortingsrepresentantene må være der lenge og ofte for å få skikkelig innsikt i hvordan fagskolekandidatene tar sin høyere utdanning gjennom en praktisk orientert metodikk. De må med selvsyn og se hvordan fagskolekandidaten inngår i verdiskapningen i norsk arbeidsliv. Og så må de fremfor alt få innsikt i det tette samarbeidet mellom fagskolene og næringslivet i den kontinuerlige utviklingen av fagskolene.

Vi håper på en planlagt storsatsing på fagskolene. Politikk handler om å prioritere. Kanskje er prisen noe reduserte bevilgninger til universiteter- og høyskoler? Fordelen for universitetene og høyskolene vil i så fall være at man vil få flere motiverte og kvalifiserte studenter og med høyere fullføringsprosent. Fremfor alt vil flere se mulighetene med å velge «yrkesveien» hvor du gjennom fagbrev, lærlingtid og praksis etter hvert også kan ta høyere utdanning gjennom fagskolene. Å rette opp dette misforholdet vil være til gunst for næringslivet og samfunnsøkonomien, men bør også være i universitets- og høyskolesystemet sin interesse på lengre sikt. I løpet av ti år bør det planlegges for 100.000 studenter i fagskolene.

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 1. august 2019

Les også

Arendalsuka: FLT om fagskolens fremtid

Fremtidens høyere utdanning

 

 

Sist oppdatert 5. august 2019
av Ulf Madsen