Høyskolesystemet har gått ut på dato

En av fire bachelorstudenter fullfører aldri, mens tilnærmet alle får jobb etter endt fagskole. Derfor er det uforståelig for meg hvorfor politikerne ikke satser mer på yrkesfaglig utdanning, mener leder i Ulf Madsen i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT).

Mitt anliggende som forbundsleder i LO-forbundet FLT har vært å løfte fram fagskolene og særlig de tekniske fagskolene. Men over faghøyskolene synger et system for høyere utdanning som bevisst og ubevisst fremmer de teoritunge utdanningsløp fremfor kortere og mer yrkesrettede utdanningsløp innenfor høyere utdanning.

En av fire bachelorstudenter fullfører aldri fra universiteter og høyskoler, mens tilnærmet alle får jobb etter endt fagskole. Men varselsklokkene synes verken å ringe hos utdanningspolitikerne eller utdanningsbyråkratene.
Det er da jeg har spurt meg selv om hva som er årsaken til dette og fremfor alt hva som kan gjøres for å snu utviklingen.

De tidligere praksisnære høyskolene er nemlig forsvunnet inn i universitetene. Kortere yrkesrettede tilbud innenfor høyere utdanning er mangelvare til tross for stor etterspørsel fra arbeidslivet etter slik utdanning.

Fagskolene er riktignok blitt høyere yrkesfaglig utdanning, men med lavere status og ytterst få studieplasser sammenliknet med universitetssektoren. Det er tydeligvis viktigere å opprettholde fag på universitetene som ikke er etterspurt av arbeidslivet fremfor å satse på høyere yrkesfaglige utdanningsløp som gir jobb.

Overmodent for endring

I en lengre artikkel 19.desember 2019 i kunnskapsavisen Khrono slår den pensjonerte, men fremsynte utdanningsbyråkraten Per Nyborg fast at tiden er overmoden for endring. Det vi nå trenger hevder han er «et alternativ til universitetsutdanning. Dette må være kortere yrkesrettede utdanninger hvor kravene til lærerne vil være at de har erfaringskompetanse, ikke doktorgrad».

Han trekker trådene helt tilbake til Ottosen-komiteen fra 1960-årene, og etableringen av distriktshøgskoler (DH) på 1970-tallet. Hensikten var nettopp å tilby desentraliserte typer utdanning på høgskole- og universitetsnivå. Studiene skulle være praksisnære og vare i to eller tre år.

I 1994 ble disse skolene slått sammen til 26 statlige høyskoler. Siden har de aller fleste av disse fått universitetsstatus og da selvsagt med hovedvekt på teori og forskning. En utvikling stikk i strid med intensjonene bak disse utdanningsreformene.

Nyborg har solid bakgrunn for sine refleksjoner og spørsmål: Han har blant annet vært ekspedisjonssjef i Kultur- og vitenskapsdepartementet, direktør i Norges Teknisk-Naturvitenskapelig Forskningsråd og generalsekretær i Universitets – og høyskolerådet. Han har også jobbet internasjonalt med utdanningsspørsmål.

Hvem bestemmer?

Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor de politiske myndigheter og utdanningsbyråkratene ikke griper inn mot denne ubalansen og virkelig satser på høyere yrkesfaglig utdanning. Kan det være så enkelt som at de som former utdanningspolitikken er seg selv og sin egen akademiske utdanning nærmest?

Det er jo i dag ytterst få av politikerne som har yrkesfaglig utdanningsbakgrunn. Eller er det slik at de ser utfordringene, men de vet ikke helt hvordan de skal få det til?

Nyborgs løsning

Per Nyborg er tydeligvis ingen sur gammel gubbe som bare peker på alt som har gått galt. Han anviser derimot konkrete og fremtidsrettede løsninger. Etter hans oppfatning trenger vi et nytt og dobbeltsporet system innenfor høyere utdanning. På den ene siden dagens statlig styrte system for universiteter og høyskoler. På den annen side et fylkeskommunalt styrt system for høyere yrkesfaglig utdanning. Så må Stortinget vedta en endring av lovverket som fremmer denne utviklingen. I loven for faghøyskolene må man blant annet definere denne utdanningen både vis a vis arbeidslivet og høyere utdanning fra universiteter og høyskoler. Mens høyere akademisk utdanning er tydelig definert i lovverket, glimrer dette med sitt fravær for den høyere yrkesfaglige utdanningen. Denne mangelen er i seg selv en indikasjon på hvor lite man har brydd seg om denne formen for høyere utdanning både fra politikere og utdanningsbyråkratiet. Hvis de ikke vet hvordan dette skal gjøres, kan de jo søke hjelp for eksempel fra Per Nyborg.

Innenfor dette tosporede systemet må det dessuten etableres en opptrappingsplan for høyere yrkesfaglig utdanning. I tillegg til dagens tekniske fagskoler og fagskoler innen helsefag, er det en rekke yrker som kan komme inn under definisjonen for faghøyskoler. Vi snakker om alt fra akvakultur til logistikk og Web-utvikler. Listen kunne vært gjort mye lengre. Etter en konkret prøving må flere av disse utdanningene akkrediteres på nivå med bachelorutdanningene. Og innen en ti-årsperiode må det bli 100.000, og ikke 16.000 som i dag, som får sin utdanning innenfor faghøyskolesystemet. Andre europeiske land som for eksempel Danmark, er godt i gang med en slik reformprosess.

Flere på rett hylle

Universitetene selv burde ha interesse av en slik snuoperasjon med større grad av spissing til å drive med høyere teoretisk undervisning og forskning. Flere kommer på sin rette hylle, og flere vil bli kvalifisert for yrkeslivet. Frafallet fra høyere utdanning vil gå ned. Arbeids- og næringslivet vil få mer tilpasset arbeidskraft, og en slik reform vil også gi et godt grunnlag for personlig utvikling for langt flere studenter. Jeg tror i likhet med Per Nyborg at vi rett og slett ikke har råd til å la være.

Artikkelen har tidligere vært publisert hos Frifagbevegelse.no.

Sist oppdatert 28. januar 2020
av Frode Ersfjord