Det er ingen skam å snu

Medbestemmelsen og bedriftsdemokratiet i norsk arbeidsliv er under press. Vi trenger en større satsning på Den norske modellen og et mer organisert arbeidsliv både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden. Forbundsleder Ulf Madsen deler sine tanker om bedriftsdemokratiet.

Forbundsleder Ulf Madsen, her i aksjon under LOs representantskap den 27. februar. Foto: Frode Ersfjord

På vegne av Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) skal jeg dele noen tanker om bedriftsdemokratiet. Vi kjenner jo resultatene fra de siste årenes Medbestemmelsesbarometrene. Og la meg ta det mest i øyenfallende funnet, nemlig at 42 prosent av arbeidstakerne mener at arbeidslivet har utviklet seg i en mer autoritær retning. Dette er en negativ trend. På den mer positive siden viser undersøkelsene at fremdeles er medvirkning og medbestemmelse de mest utbredte ledelses- og styringsformene.

Vend i tide – det er ingen skam å snu

Styringsmodeller fra utlandet som standardisering og kontroll og lojalitet og lydighet har ikke samme utbredelse, men har begynt å få et faretruende fortfeste i Norge; særlig i olje og gass-industrien. Det nærmer seg påske, og jeg tror vi kan ta i bruk en «fjellvettregel»: Vend i tide det er ingen skam å snu!

Et organisert arbeidsliv med samarbeid og medbestemmelse er en av forutsetningene til å snu denne utviklingen. Vi trenger altså en større satsning på den norske modellen og et mer organisert arbeidsliv både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden.
Jeg er nemlig så naiv at selv om tendensene mot et mer autoritært arbeidsliv er økende, har ennå ikke utviklingen kommet så langt at det ikke er mulig å snu denne uheldige trenden.

Regjeringen anerkjenner retten til å være uorganisert

Jeg skulle så gjerne hatt en annen regjering enn dagens, men jeg kan ikke legge skylden på regjeringen for at vi får et mer autoritært arbeidsliv. På den andre siden skulle vi gjerne hatt mer drahjelp av dagens regjering til å snu denne negative utviklingen.
Et organisert arbeidsliv med samarbeid og medbestemmelse er en av forutsetningene til å snu denne utviklingen. Vi trenger altså en større satsning på den norske modellen og et mer organisert arbeidsliv både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden.
Den norske modellen defineres på så mange måter, men kjernepunktet slik jeg ser det er i følgende: Sterke, men ansvarlige fagforeninger som finner løsninger med organiserte arbeidsgivere som forstår betydningen av samarbeid.

I dette perspektivet gir ikke Regjeringserklæringen oss noe håp om hjelp. Tvert imot og jeg siterer fra Jeløyaplattformen:
«Regjeringen vil fortsette å arbeide med å modernisere og tilpasse arbeidsmiljøloven til det arbeidslivet som både arbeidstakere og arbeidsgivere ønsker. Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganiserte».
Jeg vil ikke ha regjeringens modernisering hvis det betyr mer bemanningsselskaper og flere midlertidige stillinger. Det blir ikke et mindre autoritært arbeidsliv av det. Og vel er det sånn at det er organisasjonsfrihet i Norge, men i denne erklæringen opphøyes dette nærmest til en naturtilstand.

Den norske modellen med høy organisasjonsgrad er en konkurransefordel ikke bare for bedriftene, men også for landet. Kompetente arbeidstakere som sammen ledelsen i bedriftene løfter i flokk. Regjeringen er tvunget av stortingsflertallet om å utrede hva som må gjøres for å styrke organisasjonsgraden i Norge og det er vi i FLT glad for.
Men det hjelper jo ikke å hyle mot månen for å få større fokus på et organisert arbeidsliv og øke organisasjonsgraden i arbeidslivet.

Tilbake til utgangspunktet: Den norske modellen

Jeg er derfor glad for at NHO og kanskje også andre arbeidsgiversammenslutninger mener det er behov for et organisert arbeidsliv og at det er viktig å få opp organisasjonsgraden.

Jeg mener svaret er den norske modellen og tett samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelse på alle plan. Dette gir færre streikedager og økt produktivitet, men det krever et organisert arbeidsliv hvor partene er likeverdige.
Vi trenger et mer organisert arbeidsliv og ikke det motsatte som regjeringserklæringen indikerer. Jeg ønsker meg ikke amerikanske eller britiske tilstander hvor fagforeningene ikke spiller noen særlig rolle. Jeg har vansker med å se at vi skal modernisere oss mer demokratiske slik regjeringen legger opp til, men jeg tror at vi – selv innenfor den norske modellen – også må våge å drøfte samhandlingsmodeller som kan gi større effekt.

Hvis arbeidsgivere og arbeidstakere ser på hovedavtalen med informasjon, drøfting og forhandlinger som en nødvendighet og plikt, er det i og for seg greit. Problemet med denne tilnærmingen er at systemet da forvitrer og kan bli uten engasjement. Det er ikke gunstig i dagens arbeidsliv med så høyt utdanningsnivå. Hvis man derimot agerer slik at dette samarbeidet gir merverdi for alle og går inn i det med lyst, gir dette de beste løsningene. Dette er altså intensjonen bak hovedavtalen vi må oppsøke i praksis på alle nivåer. Og hvordan skal vi få dette til? Det har jeg ikke entydige svar på, men jeg er helt sikker på at det er dette målet vi må jakte på.

Sist oppdatert 8. mars 2018