Nasjonal Transportplan (NTP) prioriterer hvilke prosjekter det skal satses på innenfor en tidsperiode. Vi har altså ett politisk verktøy for å sikre langsiktig og samfunnsøkonomisk planlegging av veier og annen infrastruktur. Når det derimot gjelder hvordan man skal organisere utbygging, drift og vedlikehold av veier, synes effektiv utnyttelse av fellesskapets midler å være fraværende. På begynnelsen av 2000-tallet ble Mesta etablert som et eget selskap uavhengig av Statens vegvesen for å bygge, drifte og vedlikeholde veier. Så fikk fylkeskommunen større del av vegnettet i landet og til sist ble Nye Veier A/S etablert. Selskapet skal bygge flere, men kanskje ikke helt førsteklasses veger. Nå skal Regionreformen debatteres i Stortinget der ytterligere fragmentering av ansvaret for bygging og vedlikehold av veger blir tema. De nye regionene kan få overført oppgaver mer eller mindre fristilt fra overordnet faglig vegmyndighet. Mine spørsmål er: Hva er det som er så galt med en felles statlig vegadministrasjon for riks- og fylkesveger? Hva oppnås med å underminere Statens vegvesen sin rolle med sine fem regioner og en vegavdeling i hvert fylke? Nå kan selvsagt jeg som tillitsvalgt i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) i Statens vegvesen beskyldes for å kjempe for «min egen syke mor» eller være imot alle endringer. Jeg forventer likevel å få svar på hva politikerne oppnår med slike endringer. Etter min oppfatning har en felles statlig vegadministrasjon for både riks -og fylkesveger flest fordeler. Samfunnet har tilgang på en samlet vegfaglig kompetansemiljø både til gunst for staten og fylkeskommunen. Dette er ressursbesparende og effektivt både for riks- og fylkesveger, og det vil gi et trafikksikkert og effektivt vegnett på tvers av ulike vegklasser og fylkesgrenser. Dersom den vegfaglige kompetansen deles opp slik at staten har sin administrasjon og hver folkevalgt region skal ha sin, vil knapphet på spesialisert vegkompetanse øke. Motargumentet mot min logikk kan selvsagt være å flytte ansvar og kompetanse ut og «nedover» i folkevalgt organ. Men da skjønner man ikke at vedlikehold og bygging av veger handler om kompetanse i alle ledd og som derfor må underlegges en faglig og statlig administrasjon. Så må systemet selvsagt hele tiden forbedres og effektiviseres innenfor dagens organisasjonsmodell, men det er et annet spørsmål. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Når nå Stortinget skal behandle regionreformen håper jeg inderlig at ikke en felles vegadministrasjon blir strøket uten at det blir foretatt grundig vurderinger og om hvordan fellesskapets faglige og økonomiske ressurser blir forvaltet til det beste for samfunnet.