Arbeid og inkludering: Regjeringen må handle nå

Forbundsleder Ulf Madsen etterlyser handling fra regjeringen for å inkludere flere i arbeidslivet. Han mener Inkluderingsdugnaden hittil har gitt få resultater for de gruppene som trenger det mest.

FORBUNDSLEDER: Ulf Madsen. Foto: Frode Ersfjord/FLT

– Regjeringens inkluderingsdugnad har vært preget av for lite handling. Utviklingen går i feil retning når stadig flere skyves ut av arbeidslivet gjennom innstramminger i Arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg ser med stor bekymring på denne utviklingen og oppfordrer regjeringen til å sette handling bak ordene nå. På nyttårsaften 2019 skrev Johan Martin Leikvoll, politisk rådgiver i FLT, en kronikk om dette i Klassekampen, sier Ulf Madsen (Les kronikk under). Tidligere har også FLTs 1. nestleder, Aud Marit Sollid, kritisert Inkluderingsdugnaden og innstramningene i AAP-ordningen

FLT,

KRONIKK: Johan Martin Leikvoll er politisk rådgiver i FLT og har skrevet denne kronikken som sto på trykk i Klassekampen 31.12.19.

Varme ord – Kald politikk

Statsminister Erna Solberg skal om ikke lenge holde sin nyttårstale. Talene hun har holdt siden 2014 har alltid vært anekdotiske med henvisninger til enkelthendelser og personer som har lyktes mot alle odds. Fraværet av et tydelig politisk budskap er påtagelig, men ingen skal være i tvil om at regjeringen har bidratt. Statsministeren har særlig løftet frem arbeidsinkluderingsfeltet både i nyttårstalene og i sine halvårlige oppsummeringer for pressen. Budskapet er varmt formulert: Flere må få muligheten til å jobbe og arbeidsgiverne må åpne dørene for personer med hull i CV-ene sine.

Nyslått ansvarlig redaktør og tidligere politisk kommentator Trine Eilertsen i Aftenposten har vært mer nøktern. Hun har påpekt at Inkluderingsdugnaden må gi resultater frem mot valget i 2021. I Aftenposten 27. juni 2018 hevdet hun blant annet at regjeringens Inkluderingsdugnad fra 2017 må bli mer enn en samling anekdoter. Solberg må sette seg konkrete mål og ikke bare overlate jobben til alle andre som for eksempel den enkelte, næringslivet eller attføringsbedriftene.

Det er min påstand at Inkluderingsdugnaden gjør vondt verre for de mange som virkelig sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Istedenfor å tilby personer på Arbeidsavklaringspenger (AAP) god helsehjelp eller målrettede arbeidsrettede tilbud i tide, har regjeringen strammet inn ordningen med begrunnelsen at det skal lønne seg å jobbe. Erna Solberg og hennes regjering tror tydeligvis at personer med psykiske lidelser, rusvansker og manglende formell utdanning og som har slitt i årevis uten relevante arbeidsrettede tilbud, sitter ved PC-ene sine og kalkulerer om det lønner seg å jobbe eller motta stønad. Mens det faglige arbeidsinkluderingsfeltet jobber med å få opp troen og mestringsfølelsen hos den enkelte, møter regjeringen dem med mistenksomhet og kyniske kutt både i ytelser og arbeidsrettede i tilbud.

Statsministeren har parert på sin halvårlige pressebrifing 17. desember med at 50.000 personer har kommet i jobb, men hun sier ingenting om hvilke målgrupper som har kommet i jobb. Arbeidsledighetstallene burde være irrelevant i denne sammenhengen.

Antall uføretrygdede har steget jevnt, men forsiktig i årevis. Under Inkluderingsdugnadens to første år 2018 og 2019 skyter utviklingen virkelig fart. Mens nettotilgangen for antallet uføretrygde var 7600 i løpet av 2017, gjør den et byks til en nettoøkning på 13.400 for 2018. Tall fra september 2019 indikerer at økningen i år blir minst like stor som i 2018. Man presser folk mot uføretrygd ved å kutte i ytelser og ikke stille opp med tilbud for å komme i jobb.

Erna Solberg forstår tydeligvis ikke at arbeidslinja både handler om å få folk i jobb og hindre utstøting.

Arbeidsinkluderingsfeltet er komplisert og krevende, men man må i det minste ha et fokus på hvem som er i målgruppen for dugnaden. Hvem har ikke et hull i CV-en sin? De siste årene har man kuttet i antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne med begrunnelsen om at arbeidsmarkedet er godt. Dette er personer med store helse- og kompetanseutfordringer som har slitt i ytterkanten av arbeidslivet i årevis. Den faglige metoden er ikke mistenksomhet og kutt, men tett og bred oppfølging uavhengig av om konjunkturene er gode eller dårlige. Siden statsminister Erna Solberg inntok regjeringskontorene er bevilgningen til lønnstilskudd fordoblet fra cirka 750 millioner kroner årlig til 1.5 milliarder, men dette er et tiltak som ikke treffer de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet. Flere av arbeidsmarkedstiltakene har endret innretting fra å være forbeholdt personer med nedsatt arbeidsevne, til at grupper nærmere arbeidslivet skal prioriteres. Målet er nemlig flest mulig i jobb raskest mulig. I sum betyr alt dette og mere til mindre fokus og ressurser til dem som trenger det mest.

Vi teller om lag 180.000 personer med nedsatt arbeidsevne, og mange funksjonshemmede strever for å få jobb. En ny regjering fra 2021 vil få en voldsom jobb med å snu denne skuta. Det er vel og bra at den politiske venstresiden angriper inntoget av velferdsprofitører i bransjen og de mange velferdskuttene som regjeringen har iverksatt på område etter område. Men dette må koples til en aktiv arbeidsinkluderingspolitikk med ytelser å leve av, og hvor man prioriterer de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet. Folk som er for syke til jobbe, skal få sin uføretrygd basert på faglighet og verdighet. Men de skal ikke skysses mot sosialhjelp og uføretrygd for at regjeringen skal ha gode resultater å vise til.

Sysselsettingsutvalget har dokumentert at Norge bruker i underkant av en halv prosent av Bruttonasjonalprodukt på arbeidsmarkedstiltak. Det er under halvparten av det våre naboland bruker. De store pengene må brukes på dem som virkelig har behov for arbeidsrettet bistand. Det tar lengre tid for å oppnå resultater, men vil være samfunnsøkonomisk gunstig. Den varme retorikken fra statsministerens nyttårstaler kan gjerne beholdes, men må utvides til praktisk politikk resten av året.

Sist oppdatert 6. januar 2020