Ungdomsgarantien når ikke de aller svakeste

I forrige uke annonserte regjeringen at ungdomsgarantien skal trappes opp. I statsbudsjettet for 2024 skal den utgjøre 380 millioner, opp fra 175 millioner i 2023. Dette tilsvarer omtrent 360 nye ungdomsveiledere i Nav.

Regjeringen mener dette vil sikre bedre oppfølging av unge som er ferd med å falle utenom arbeidslivet.

Det er ingen som er imot en ungdomsgaranti. Alle vet at det nærmest er et underskudd på veiledere i Nav. Og hvis man først skal forsterke innsatsen mot en gruppe, så er de unge verdt å prioritere.

Problemet med regjeringens ungdomsgaranti er at den kan splitte de unge som står utenfor arbeid i to separate grupper. Hvis disse gruppene ender opp med å måtte kjempe mot hverandre om ressurser i statsbudsjettet, kan det ende ganske dårlig for regjeringens satsing.

Hvem er så disse to gruppene?

Den første gruppen består av unge som er i ferd med å falle utenfor, men som likevel ikke har utviklet tunge helsevansker og sosiale utfordringer. Disse ungdommene står nærmere arbeidslivet, og trenger først og fremst informasjon, støtte og veiledning for å finne riktig karriere- og utdanningsvei.

Noen steder må man vente over ett år på tiltaksplass. Ventetiden i utenforskap er i seg selv sykdomsfremmende og arbeidsekskluderende.

Og rett skal være rett. Hvis regjeringens ungdomsgaranti virker etter hensikten, vil denne gruppen kunne nyte godt av den. Forhåpentligvis vil de oppleve at køene inn til en time hos en ungdomsveileder i Nav vil bli kortere.

Den andre gruppen består av unge som for lengst har falt utenfor arbeidslivet. Mange av dem har ikke bare falt. Fordi det ikke er et tilstrekkelig apparat klart til å ta dem imot tidsnok, har de truffet gulvet med et smell.

I denne gruppen finner vi unge som lever med sammensatte utfordringer. De har gjerne både sosiale- og helsemessige problemer, ofte også lese- og skrivevansker. Dette mønsteret kan heldigvis brytes hvis de får oppfølging i tide. Denne gruppen trenger ekstra tett, tverrfaglig og individuell oppfølging over tid. For disse holder det ikke lenger med en ungdomsgaranti som gir tilgang på en veileder i Nav. Det må betydelig sterke virkemidler til.

I årets statsbudsjett er 175 millioner avsatt til ungdomsgarantien. Samtidig har regjeringen kuttet i det overordnede tiltaksbudsjettet med nesten en halv milliard. Dette har ført til at tiltaket for de aller mest sårbare, kalt arbeidsforberedende trening (AFT), har krympet med over 500 plasser på ett år.

Arbeidsforberedende trening er blitt et tiltak for unge mennesker og skreddersydd for de som trenger ekstra tett oppfølging. Køene inn til arbeidsforberedende trening er allerede lange. Noen steder må man vente over ett år på tiltaksplass. Ventetiden i utenforskap er i seg selv sykdomsfremmende og arbeidsekskluderende.

Vi er urolige for at regjeringen i neste års statsbudsjett vil finansiere ungdomsgarantien ved å fortsette kuttene i arbeidsmarkedstiltakene. Dette vil unektelig ramme de som trenger tett og brei støtte for å komme i arbeid. Vi mener arbeidsmarkedstiltakene i stedet må brukes mer aktivt til å gi flere mennesker en sjans i arbeidslivet, uansett om de i utgangspunktet står langt unna.

Hvis vi ikke gjør dette, vil spriket mellom utsatt ungdom som har kortere vei inn til arbeidslivet og de unge som har en betydelig lengre vei å gå, bare øke og øke. Paradoksalt vil ungdomsgarantien ende opp med å produsere flere unge uføretrygdede.

For å løfte de som sliter aller mest, må vi styrke det totale tiltaksbudsjettet. Dette vil komplettere ungdomsgarantien fordi vi samtidig sikrer et apparat som kan levere tiltak og oppfølging til dem som trenger det mest.

Det vil også svare ut en kjerneverdi i velferdssamfunnet vi ønsker å bevare: at vi står opp for dem som trenger det mest